Det er ofte vanskelig å oversette norske ord og utrykk til andre språk. Oversettelsene bør alltid oversettes tilbake til norsk av en annen oversetter, slik at man får sjekket eventuelle misforståelser og unøyaktigheter.

Selv etter flere runder med oversettelser og tilbakeoversettelser kan det imidlertid være feil i oversettelsene. Ideelt sett bør man derfor heller la to uavhengige oversettere lage hver sin versjon – på samme tid. Deretter har man en verifiseringsprosess som går ut på at de to versjonene sammenlignes, og den beste løsningen velges.

I tillegg til tilbakeoversetting er det nyttig å trekke flerspråklige intervjuere, surveymetodikere eller analytikere som har erfaring med spørreundersøkelser inn i vurderingen av oversettelsene. Under opplæringen av intervjuerne skal uansett spørreskjemaet nøye gjennomgås, og intervjuerne bør da sitte med både den norske versjonen og den oversatte versjonen foran seg.

Oversettelsene kan også kvalitetssikres ved at de gjennomgås av en ekspertgruppe som diskuterer seg fram til løsninger på oversettelsesproblemene. Gruppene kan ta utgangspunkt i en eller flere oversettelser for hvert språk. Endelig bør oversettelsene kvalitetssikres ved at det gjennomføres kognitive tester av skjemaene på hvert av språkene.

Mange runder med oversettelser er selvsagt både kostbart og tidkrevende. Det kan dessuten være vanskelig å finne kvalifiserte oversettere på små og i norsk sammenheng nye språkgrupper. En mulig løsning er å oversette skjemaet til engelsk og bruke oversettere i England (dersom dette er et relevant språk for undersøkelsen), men dette øker selvsagt mulighetene for oversettingsfeil.

Utfordringer med språkbruk

Det kan være fornuftig å bruke oversettere som har erfaring med liknende oppdrag, og som har vært involvert i prosessen med å bearbeide første utkast til oversetting. På en del språk er det stor forskjell på formelt språk og dagligtale, og det kan være betydelige dialektforskjeller. Det er viktig at oversettelsene er mest mulig forståelige for målgruppen for undersøkelsen. Dessuten må svaralternativer og avkrysningsbokser komme i nøyaktig samme rekkefølge som i originalen*. I intervjuundersøkelser må det også egne seg for høytlesning.

En del oversettere har en tendens til å bruke et formelt og ”skriftlig” språk som egner seg dårlig spesielt dersom de som skal intervjues er uvant med slik språkføring. For eksempel fungerer stilisert urdu dårlig når man skal intervjue pakistanere i Norge, som i hovedsak snakker punjabi. Hvis det blir for stor avstand mellom språket i skjemaet og dagligtale øker også risikoen for at intervjuerne (ved personlig intervju) lager sine egne tilpassede oversettelser, noe som er uheldig fordi spørsmålene da ikke vil bli stilt på samme måte til alle respondentene.

Oversetterne bør få noe opplæring i hva en brukerundersøkelse er, og om spørreskjemaer som måleinstrument. Det kan bidra til større innsikt i betydningen av nøyaktige men likevel forståelige oversettelser. De bør også informeres om skjemaet er ment for selvutfylling eller personlig intervju, siden det kan påvirke valg av formulering.

Holdningsspørsmål er sårbare for oversetting til andre språk, det samme gjelder spørsmål om fysisk og psykisk helse. I noen tilfeller eksisterer ikke det samme begrepsapparatet på de språkene det skal oversettes til, slik vi har sagt over. For eksempel har det oppstått problemer med å få oversatt ”psykiske problemer” til språk som ikke har noe begrep som samsvarer særlig godt. Ord som barnehage, trygdekontor, sosialkontor, handlingsplan og brukermedvirkning er også utfordrende.

Sensitive spørsmål kan også by på utfordringer, i den forstand at vi ikke alltid vet på forhånd hva som viser seg å være sensitivt. Dersom spørsmålene oppfattes som krenkende eller for nærgående kan dette føre til økt frafall. I tillegg er det selvsagt et mål i seg selv å unngå at respondentene opplever undersøkelsen som ubehagelig.

Budsjett- og tidskrav bør forutses i planleggingsfasen

Allerede under planleggingen av surveyen må det vurderes hvor mange språk som er aktuelle, hvilken kompetanse på oversetting som er tilgjengelig, og det må budsjetteres for oversettingen. Det må budsjetteres for både oversetting, eventuell tilbakeoversetting, og annen kvalitetssikring av oversettelsene.

Det må dessuten tas høyde for at dette tar tid: Det kan ta tid å finne kvalifiserte oversettere, og selve oversettelsene kan fort ta fire uker – eller mer, dersom oversetterne har mye å gjøre. Tilbakeoversetting og kvalitetssikring tar også tid, og alt bør være klart innen opplæring av intervjuere skal begynne.

Det kan være fornuftig å utarbeide en oppdragsbeskrivelse av oversetteroppdraget, og sende ut til potensielle utførere. Når oversetter skal velges er det rimelig å ta hensyn til formell kompetanse og erfaring med liknende oppdrag.

Det er også viktig å avtale i hvilken form oversettelsene skal leveres. De bør foreligge i elektronisk form, på en programvare som er noenlunde standard. Dette er forhold som er spesielt viktig å avklare når det oversettes til språk som ikke bruker latinske skrifttegn. Det må foreligge en plan for hvordan revisjoner av førsteutkastet skal skje, og oversetternes eventuelle rolle i dette. Dersom oversetterne ikke skal være involvert i revisjonene må en sikre seg at nødvendig programvare og fonter er tilgjengelig.

Dersom oppdraget settes ut til et oversetterbyrå bør man forsikre seg om at både byrået og de aktuelle oversetterne er kvalifiserte og profesjonelle. Man bør også forhøre seg i detalj om hvordan byrået kvalitetssikrer oversettelsene.

I alle godkjennings- og vurderingsfasene er det viktig å dokumentere hva som er konklusjonene, og hvilke endringer det har ført til.


* Dette bør sjekkes og dobbeltsjekkes før skjema ferdigstilles.