To av de mest sentrale forskningsetiske prinsippene er frivillighet – altså at det skal være frivillig å delta – og konfidensialitet: Alle som deltar skal være trygge på at informasjonen kun anvendes til det formålet den er tenkt, og at den ikke skal kunne spores tilbake til den enkelte respondent. Det siste er særlig viktig i kvalitative studier, der man må være svært påpasselig med hvilken informasjon som rapporteres sammen med sitater fra respondentene. Informasjon om kjønn og etnisitet vil ofte være nok til at de som vet hvem som har blitt intervjuet kan knytte utsagn og person sammen.

Informer informanten om hensikten med undersøkelsen

Det er dessuten viktig at informantene informeres om hva som er hensikten med datainnsamlingen og at det ikke skapes urealistiske forventninger om hva som kan komme ut av å delta i undersøkelsen. Datainnsamlingen må planlegges og tilrettelegges slik at intervjusituasjonen ikke oppleves som krenkende eller på annen måte ubehagelig, og spørsmålsformuleringene må ikke oppleves som nedlatende eller forutinntatte.

Et annet viktig og krevende prinsipp er at informasjonen som samles inn ikke skal være til skade for informantene. Det kan være svært vanskelig å vurdere hva som kan være til skade for informantene. Forskere og konsulenter som henter inn data har heller ikke kontroll over hva informasjonen senere vil bli brukt til. Kunnskap om levekårsproblemer blant innvandrere er nødvendig for å iverksette målrettede tiltak. På den annen side kan gjentatt negativ eksponering av lett gjenkjennelige grupper oppleves stigmatiserende og til og med øke problemene.

Vurderingen av hva som er etisk forsvarlig i innhenting og presentasjon av data kan vanskelig ses uavhengig av hvilket endringspotensial som foreligger i de tjenestene som skal studeres. Dersom det er liten grunn til å anta at dataene vil kunne føre til forbedring av tjenesteproduksjonen til de mest utsatte gruppene er det liten grunn til å innhente slike data.

Grense mellom kunnskapsinnhenting og etterforskning

Samme informasjon kan dessuten være til skade for noen og til stor nytte for andre. De mest åpenbare eksemplene på dette er forskning omkring tvangsgifte og kjønnslemlestelse. Når det gjelder forskning på praksis som er ulovlig i Norge, slik som trygdemisbruk eller illegal innvandring, er det etter vår mening viktig å trekke en grense mellom kunnskapsinnhenting og etterforskning – det siste skal overlates til politiet. Forskningen kan bidra med kunnskap om disse fenomenene, men kunnskapen må ikke være av en slik art at den letter politiets arbeid med å identifisere enkeltindivider som er lovbrytere. Unntak fra denne regelen oppstår når forskeren får kunnskap om alvorlig kriminalitet, spesielt overgrepsproblematikk. I slike tilfeller har alle – også forskere – et ansvar for å varsle nødvendige myndigheter.

Det er altså en god idé å på forhånd tenke igjennom hvordan man skal forholde seg til funn som kan virke stigmatiserende eller på annen måte bli problematisk for de gruppene som skal studeres. Et godt prinsipp er at hvis man ikke er beredt til å presentere funnene er det best å la være å spørre.