De viktigste begrunnelsene for å velge eksterne leverandører er:

  • Virksomheten selv mangler den nødvendige kompetanse.
  • Det kan være aktuelt å trekke respondenter etter landbakgrunn og analysere dataene separat for disse gruppene. Dette kan det bli problematisk for tjenesteyterne selv å få tillatelse fra Datatilsynet til å gjøre.
  • Svarprosenten kan bli høyere dersom en objektiv – om enn betalt – tredjepart står for datainnsamlingen og analysen.
  • Tilliten til resultatene kan bli høyere dersom et velrenommert meningsmålingsinstitutt eller forskningsmiljø er faglig ansvarlig for gjennomføringen.

Et avgjørende forhold vil være hvilken kompetanse på den metoden som er valgt som er tilgjengelig internt, og hvilke tidsressurser som kan settes av. Større intervjubaserte undersøkelser vil sjelden være aktuelt å gjennomføre på egen hånd – blant annet på grunn av behovet for å rekruttere, lære opp og veilede intervjuere samt organisere dataregistrering.

Sett alltid av interne ressurser

Det er forøvrig viktig å huske på at det går med interne ressurser selv om man setter undersøkelsen ut til eksterne. Det bør settes av ressurser både til å utforme gode anbudsdokumenter, til å vurdere og velge mellom ulike tilbud, og til god kontakt med den eksterne utføreren underveis. Det er særlig viktig å sikre godt samarbeid om utviklingen av datainnhentingsverktøyet, som i mange tilfeller vil være et spørreskjema. Eksterne leverandører har ofte ikke den detaljkunnskapen om tjenesten som skal evalueres som oppdragsgiver har.

Det kan bli dyrere å kjøpe undersøkelsen enn å gjennomføre den selv. Her må man selvsagt huske på at også interne ressurser koster. Dersom virksomheten selv har den nødvendige kompetansen, eventuelt med noe innleid konsulenthjelp, og det ikke er avgjørende å trekke respondenter etter fødeland/landbakgrunn og resultatene i første rekke er til "innvortes bruk", er det klart mindre aktuelt å kjøpe tjenesten eksternt. Dersom det foreligger liknende undersøkelser som i stor grad kan kopieres direkte er dette også noe som vil gjøre det lettere å gjennomføre undersøkelsen på egenhånd.

Sikre god kompetanse hos oppdragsgiver

Dersom man ønsker å sette ut oppdraget på anbud må man følge EU/EØS-regelverket for slike. I tillegg er det viktig å sikre seg at oppdragstaker har den nødvendige kompetansen for å gjennomføre oppdraget. Det kan være krevende å vurdere oppdragstakers kompetanse, men en god hjelp kan være å be aktuelle oppdragstakere dokumentere erfaring med liknende undersøkelser (og at disse holder god kvalitet). Alternativt, eller i tillegg, bør aktuelle oppdragstakere kunne dokumentere metodekompetanse innenfor den aktuelle datafangstmetoden.

Mest mulig konkret kontrakt

Kontrakten (eller prosjektbeskrivelsen som ligger til grunn for den) bør være mest mulig konkret på hva oppdragstaker skal levere. Ikke minst er det avgjørende å avtalefeste hvilke landgrupper som skal omfattes, hvor mange som skal intervjues i hver landgruppe, og om det eventuelt skal stratifiseres etter andre variable (slik at man for eksempel sikrer en noenlunde riktig alders og kjønnsfordeling.)

De fleste – eller alle – oppdragstakere reserverer seg mot oppdrag der man forplikter seg til å oppnå en gitt svarprosent i surveyer av etniske minoriteter. Dette har selvsagt sammenheng med at de er klar over at det er vanskelig å oppnå høy svarprosent. For oppdragsgiver er det dermed en risiko knyttet til at datamaterialet blir av for dårlig kvalitet til at det kan anvendes til det man ønsket å anvende det til.

For å sikre seg mot at utvalget i praksis blir et kvoteutvalg kan det spesifiseres i kontrakten hvor mange forsøk intervjuere skal gjøre på å komme i kontakt med den enkelte respondent, eventuelt hvor mange purringer som skal gjøres postalt eller per e-post. Det er også viktig å avtale om selve datafilene skal overleveres (og hvilke anonymiseringer som må gjøres for at det skal være lovlig) og i hvilken form, samt hvilke skriftlige presentasjoner og analyser som eventuelt skal gjennomføres.

Når det gjelder selve kontrakten, henvises det til ”Standardkontrakt for oppdragsforskning” som er utviklet av Kunnskapsdepartementet spesielt for oppdragsgivere i offentlig sektor. Kontrakten og veiledning til kontrakten er tilgjengelig her. 

Sjekkliste ved kontraktsinngåelse (mest relevant ved kvantitative undersøkelser):

 Er det spesifisert et samarbeid om temakonkretisering?

 Er det tydelig hvem og hvor mange som skal intervjues – og hvilke tiltak er avtalt for å sikre best mulig svarprosent?

 Er det klart hvordan svarprosent og frafall vil bli beregnet i rapporteringen?

 Er det klart hvordan utvalget er definert, og hvordan eventuell avgang håndteres i beregningen av svarprosenten for undersøkelsen?

 På hvilken måte skal spørreskjemaene eller andre datafangstinstrumenter kvalitetssikres? (Hvor omfattende testing og pilotering skal gjennomføres)

 Hvem skal oversette skjemaene, og hvordan skal oversettelsene kvalitetssikres?

 Hvilke språk har utfører allerede erfarne intervjuere på?

 Dersom relevant: er det sikret systematisk dokumentasjon av svarprosent på landgruppenivå?

 Skal intervjuernes erfaringer dokumenteres/er det mulighet for møte med intervjuerne i etterkant (for å oppsummere erfaringer, få deres kommentarer og tolkninger av funn)?

 I hvilken form skal data og funn overleveres/presenteres?