Hvorfor er innvandrerstatusen relevant? Manglende eller svake norskferdigheter er selvsagt et sentralt argument, men ikke alle innvandrere snakker dårlig norsk. Hvilken kunnskap er tilgjengelig om norskferdighetene til målgruppa for undersøkelsen? Andre avgjørende hensyn kan være å evaluere politiske målsettinger om integrering og likeverdige tjenester for alle. I så fall kan det være relevant å bruke mer findelte kategorier enn ”innvandrer” og ”ikke-innvandret”.

Ulike måter å kategorisere og definere hvem som er innvandrer

Det finnes ulike måter å kategorisere og definere personer med ikke-norsk bakgrunn. I offentlig statistikk i dag er definisjonen av en innvandrer en person som er født i utlandet og har utenlandsfødte foreldre.

I noen sammenhenger kan det være aktuelt å skille mellom utenlandske og norske statsborgere. I noen undersøkelser er også oppholdsgrunnlaget til respondentene relevant, altså om de har kommet som flyktninger, arbeidsinnvandrere eller familiegjenforente. Botid kan også være relevant både for å avgrense utvalget (for eksempel til personer med minst to års botid) og til analyseformål. Og sist, men ikke minst er personenes landbakgrunn viktig informasjon for å kunne trekke et utvalg fra visse grupper, og for å analysere forskjeller mellom dem.

Godkjenning fra Datatilsynet

Opplysninger om innvandrerstatus, landbakgrunn, oppholdsgrunnlag og statsborgerskap er tilgjengelige i offentlige registre og kan brukes til å trekke et utvalg med ønskede kjennetegn. Disse opplysningene kan også kobles med surveydata. Både trekking av utvalg på grunnlag av slike kjennetegn og kobling med registerdata krever tillatelse fra Datatilsynet. For å få tillatelse til kobling stilles det som hovedregel krav om at respondentene må gi samtykke til koblingen.

"Egenkategorisering" fra respondentene

I mange undersøkelser er såkalt ”egenkategorisering” eneste kilde til opplysninger om etnisk bakgrunn/landbakgrunn, altså at respondenten selv gir opplysninger om eventuell innvandrerbakgrunn. Det vanligste er å be om opplysninger om respondentens og eventuelt foreldres fødeland. I tillegg kan det selvsagt spørres om oppholdstid og oppholdsgrunnlag.

I noen undersøkelser forsøker man også å innhente informasjon om respondentens identitet som innvandrer versus ”norsk”, altså i hvilken grad vedkommende først og fremst oppfatter seg som norsk eller tilhørende en annen etnisk gruppe, eventuelt begge deler. Alternativt kan man spørre om hvordan de tror andre oppfatter dem, slik blant annet LDO foreslår.

Hva som er mest hensiktsmessig å spørre om avhenger av hva som er formålet med undersøkelsen, men generelt vil vi anbefale å tenkte nøye igjennom om det egentlig er behov for informasjon om opplevd etnisk tilhørighet i brukerundersøkelser. Hvis dataene skal nyttes til tjenesteutvikling mer enn til forskningsformål, vil informasjon om innvandringsstatus og eventuelt bakgrunnsland som regel være tilstrekkelig.

I enkelte andre land (f.eks. USA) spørres det om hvilken ”rase” respondenten tilhører, med alternativer som ”White”, ”black”, ”hispanic” og ”mixed”. I Norge er det ikke vanlig å bruke begrepet rase, og det er heller ikke vanlig å be respondenter om å kategorisere seg selv etter hudfarge. Slike begreper oppfattes av mange i Norge som etisk problematiske. Vi anbefaler å styre unna disse begrepene.

Språklig tilrettelegging?

For at undersøkelsen skal kunne språklig tilrettelegges for respondenter som ikke behersker norsk er det nødvendig med informasjon om hvilke språkgrupper som er aktuelle.

Både analysemessige og budsjettmessige hensyn taler sterkt for at det velges ut et begrenset antall grupper, men dette må veies opp mot geografisk nivå. I en kommune eller fylkeskommune kan det være såpass små forhold at landbakgrunn som variabel vil være uforsvarlig å inkludere i undersøkelsen.

Oversetting til (og eventuelt intervjuing på) andre språk er kostbart. Samtidig er gruppen ”innvandrere” så sammensatt og har så ulike behov og vurderinger av offentlige tjenester at en analyse som viser forskjeller mellom majoritetsbefolkningen og ”innvandrerbefolkningen” som regel vil gi lite anvendelige resultater. For at det skal være mulig å gjennomføre kvantitative analyser på landgruppenivå kreves det imidlertid at det gjennomføres et visst minimum av intervjuer i hver gruppe. Hva dette minimumsnivået er vil det være ulike meninger om, men vi vil antyde 100 fra hver gruppe: 50 kvinner og 50 menn.

Naturlig å ta utgangspunkt i de største brukergruppene

I valget av landgrupper er det (blant annet) derfor naturlig å ta utgangspunkt i de største brukergruppene. Dersom det er mange store grupper kan det også være grunn til å legge vekt på å dekke ulike geografiske regioner og innvandringsstatuser (både arbeidsinnvandrere og flyktninger).

Slike analyser forutsetter selvsagt at landbakgrunnen (og eventuelt oppholdsgrunnlaget) til informantene er kjent og registrert på individnivå. Registrering av slike data må godkjennes av Datatilsynet.

Det er selvsagt av interesse å inkludere så stor andel av innvandrerbefolkningen som mulig også i brukerundersøkelser som ikke er tilrettelagt for eller kan analyseres etter ulike landgrupper. Slike undersøkelser vil imidlertid typisk ikke kunne tilrettelegges språklig (med mindre man f.eks. sender ut skjema på flere språk til alle respondenter, eller har flerspråklige intervjuere), og man vil ikke ha informasjon om svarprosenten i de ulike gruppene. Dermed blir dataene av mer usikker kvalitet både når det gjelder dekningen av innvandrerbefolkningen i seg selv, og eventuelle forskjeller mellom befolkningsgruppene i utvalget.