Tolkens oppgave er ikke særskilt behandlet i Norges lover, men tolkefunksjonen nevnes i domstolloven og i forskriftene til enkelte andre lover. Behovet for tolking i offentlig sektor følger ellers av informasjons- og veiledningsplikten og plikten til å høre partene i saken.
Reglene om kommunikasjon i offentlig saksbehandling representerer grunnleggende prinsipper i vår rettsstat, og skal ivareta individets rettssikkerhet. Domstolloven fra 1915 sier eksplisitt at "skal nogen som ikke kan norsk ta del i forhandlingen så brukes en tolk som retten har opnævnt eller godkjendt" (§135).
Forsvarlig kommunikasjon er en forutsetning for å ivareta rettssikkerheten også utenfor rettssalen. Pasientrettighetsloven fra 1999 fastslår pasientens rett til medvirkning og informasjon i §3-1 og §3-2, og pasientens innsynsrett i §3-5. Lovens forskrifter understreker samtidig at "samiskspråklige, fremmedspråklige og personer med funksjonshemminger" har rett til tilrettelagt kommunikasjon (§11).
I forskriften til Utlendingsloven fra 1988 heter det at "med mindre søkeren og den som skal foreta intervjuet, kan kommunisere forsvarlig på et felles språk, skal tolk tilkalles" (§55). Tolking anses her nødvendig i forhold til lovens §§33,34 som pålegger myndighetene å kommunisere med partene før det fattes vedtak. Utlendingslovens forskrifter viser videre til at alminnelig veiledningsplikt etter forvaltningsloven gjelder også i utlendingssaker.
Forvaltningsloven fra 1967 regulerer plikter og rettigheter i offentlig saksbehandling generelt. Forvaltningsloven fastslår i §11 (jf. §16) det offentliges plikt til å veilede og informere partene, og i §17 plikten til å høre partene før det fattes vedtak i saken. Ordet tolk er ikke nevnt i den norske forvaltningsloven eller i forskriftene, slik det eksempelvis er i Sveriges forvaltningslov. I saker der det er en språkbarriere følger det likevel at saksbehandler må tilkalle kvalifisert tolk for å kunne etterleve informasjons- og veiledningsplikten og oppfylle partenes rett til å bli hørt i saken.
Norge er også bundet av internasjonale konvensjoner. I straffesaker kommer Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) til anvendelse. Her heter det blant annet at "enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal [...] ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten" (Art. 6.3.e), og at han skal "bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham" (Art. 6.3.a). Rettighetene gjelder fra personen blir pågrepet, og altså også under politiets arbeid med saken (jf. Art. 5.2).
I saker med nordiske borgere gjelder Nordisk språkkonvensjon. Nordisk språkkonvensjon fastslår nordiske borgeres rett til å "kunne bruke sitt eget språk ved kontakt med myndighetene og andre offentlige organer i en anne kontraherende stat". Det vil si i kontakt med "offentlige organer som helse-, sosial- og barnevernsmyndigheter samt arbeidsmarkeds, skatte- politi- og skolemyndigheter (Art. 2).
Sist oppdatert 31.01.2011
Publisert 04.11.2009
